Vi går i takt og er lojale, bare så lenge vi føler at det er en logikk bak alt det vi blir pålagte

I mars stilte vi ikke spørsmål. Det gjorde vi ikke i april og mai heller. Nå er det juni og det er på tide å stille flere spørsmål. Det er på tide å kreve flere svar. Og flere gode svar, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt.

DEL

UkesluttDenne korona-våren har vi gått i takt i dette landet på en måte og i et omfang som jeg er stolt av, og samtidig litt skremt av.

Vi har nå i mange måneder deltatt i en «nasjonal dugnad» for å bekjempe og stanse et livsfarlig virus. Det har vi så langt lykkes rimelig bra med, men at mange har ofret mye underveis, hersker det liten tvil om.

Vi har i stor utstrekning forholdt oss lojale til alle pålegg som har kommet, det være seg lokale karanteneregler, avlyste barnetog på 17. mai, hjemmekontor, hjemmeundervisning, to og så en-meters-regelen, og et hav av håndsprit.

I den akutte fasen etter at koronakrisa oppsto, var det langt mellom kritiske spørsmål til alle forordningene som ble innført.

Hvem ville vel være hun kjipe som ikke stile opp på «dugnaden» for å redde liv?

Selv sto jeg midt oppe i ei krise da landet stengte ned i mars. Jeg mistet mannen min etter lang tids kreftsykdom, og da han ble stedt til hvile fikk jeg til fulle erfare hvordan den lokale karanteneregelen slo ut.

Jeg tenkte imidlertid ikke på å protestere eller ta til motmæle mot beskjeden om at kjæresten til sønnen vår ikke fikk komme inn i kirka fordi hun var i karantene. Hun måtte stå utenfor å vente til vi kom ut med kista.

Hun hadde da vært hos oss ei uke etter at hun kom fra Oslo, men var angivelig fortsatt så farlig for omgivelsene sine at beskjeden var at dersom hun kom inn i kirka, så måtte den vaskes ned.

Hvilken kunnskap en slik beskjed var basert på, er det god grunn til å stille spørsmål ved.

Men poenget er at vi i mars ikke stilte spørsmål. Det gjorde vi ikke i april og mai heller. Nå er det juni og det er på tide å stille flere spørsmål. Det er på tide å kreve flere svar. Og flere gode svar.

For vi går i takt og er lojale, bare så lenge vi føler at det er en logikk bak alt det vi blir pålagte.

Nylig raste det en debatt omkring hvorvidt det var rett eller galt at tusenvis av demonstranter samlet seg i Oslo. For meg, som fortsatt ikke får mulighet til å gjennomføre ei verdig minnestund for min avdøde mann med mange venner, fortonte hele diskusjonen seg absurd. Som privatperson har jeg, i henhold til koronabestemmelsene, fortsatt ikke lov til å samle mer enn 20 personer, men store menneskemengder kan samles foran Stortinget. Eller i parker, på badestrender og i butikker. Eller i polkø på Mosenteret for den saks skyld, hvor det glatt i den mest hektiske perioden på fredager står langt flere enn 20 personer.

Torsdag kom beskjeden om at arbeidere fra EØS/EU, som kommer til Norge, kan jobbe i karantenetiden. Det skjer etter at Norsk Industri i samråd med helsemyndighetene har utarbeidet en smittevernveileder.

Det er jo bra og fint, både for arbeiderne og industrien, men vi som bor og lever i grenseområdet mot Sverige og vet hvilke strenge bestemmelser som gjelder for grensepasseringer, kan med god grunn klø oss i hodet over en slik bestemmelse.

Eksemplene på hvordan grensepasseringer og ikke minst beskjeder, les gjerne trusler, om ilagt karantenetid praktiseres på grensen i Umbukta, er mange. Og ikke spesielt logiske med tanke på viktig smittevern.

Faren er, slik jeg ser det, er at dess flere ulogiske utslag praktiseringa av smittevernbestemmelsene gir, dess større er sjansen for at vi etterhvert velger å ignorere også de helt nødvendige restriksjonene. Assisterende direktør i Helsedirektoratet, Espen Nakstad, som gjennom denne krisen har framstått som en slags landsfader, ga ikke uttrykk for stor bekymring under rasismedemonstrasjonen i Oslo. Samtidig er han bekymret for store folkeansamlinger på strender og i parker nå når værgudene viser seg fra ei blid side. Det var kanskje ikke politisk korrekt å sette foten ned for ei stor folkeforsamling som demonstrerte mot rasisme? Å rette pekefingeren mot solslikkende osloborgere er sikkert lettere, vil jeg tro.

For at mye gjennom denne krisa handler om politikk, vet vi. Og det er faktisk bekymringsfullt. Allerede tidlig i mai vedgikk statsminister Erna Solberg (H) at de faglige rådene fra Folkehelseinstituttet ikke var avgjørende for henne da hun og regjeringa valgte å stenge landet. Da ble politiske valg, basert på flere hensyn enn de rent helsefaglige, det som ble tungen på vektskåla. Dette skjedde i tillegg ved at regjeringa gikk utenom Stortinget.

Vi vet også at regjeringa systematisk har unntatt rapporter fra ulike ekspertgrupper og andre instanser. Disse har ikke blitt offentlig kjente før regjeringa selv har vurdert og konkludert. Og vi har faktisk funnet oss i det. I en normalsituasjon ville noe slikt garantert ikke gått, men i ei krise godtar vi oppsiktsvekkende mye.

Nå er den akutte krisa over. Framover må bestemmelser tas basert på råd vi faktisk får kjennskap til. Forordninger må innføres og gjennomføres basert på kunnskap og ikke frykt, eller på grunn av politiske bekvemmeligheter. Hvis ikke kjenner jeg at jeg faktisk lett kan bli hun kjipe som ikke gidder å delta på «dugnaden». For øvrig et fiffig innført begrep i koronakrisa nettopp for å få oss til å gå i takt, og til å stå utenfor gudshus mens våre kjære bisettes.

Marit Ulriksen,
sjefredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags