Uro og demokrati: La oss ta vare på det vi har

Det er sagt før, mange ganger. Men det kan gjentas: Vi er heldige, vi som bor i Norge. Vi scorer høyt på FN sitt lykkebarometer. Vi har av de høyeste levestandardene i verden og er et av de landene der formue og velstand er best fordelt. Vi har vent oss til fred, velstand og et oljefond som under globaliseringens ti-år har vokst til et av verdens største pensjonsfond.

Men det er urolige tider nå. Forskjellene mellom folk har økt i mange ti-år og er godt dokumentert. Freden er brutt i Europa og det er krig i våre nærområder. Demokratier står igjen mot diktatur og er under press, både innenfra og utenfra.

Skjevheten i inntekter og formuesfordeling på globalt nivå er stor og voksende. Som en konsekvens ser vi sosial uro og én høyrenasjonalisme som vi hadde håpet var kastet på historiens skraphaug får urovekkende stor oppslutning i mange land.

Økte forskjeller er én av årsakene til at vi nå ser et press på demokratiene i verden som vi ikke har sett før.

Siden den kalde krigens slutt har internasjonal handel bidratt til å løfte millioner ut av fattigdom, men vi har store grupper av fattige i mange land. I Europa og USA har mange sett sine arbeidsplasser forsvinne. Opplevelsen av urettferdighet øker når hverdagen ikke går i hop på tross av arbeid og slit - eller når jobb ikke er å oppdrive. Økende ulikhet skaper polarisering, utenforskap og uro.

Denne uroen utnyttes av både autoritære land og nasjonale lederskikkelser til å skape splittelse. Ufriheten har økt i flere land; ytringsfriheten forsvinner og folk fengsles mer eller mindre vilkårlig. Tilliten til media ødelegges av «fake news» og konspirasjonsteorier. De liberale demokratiene vi kjenner, med toleranse for både andres meninger og levemåter, er flere steder erstattet av illiberale demokratier med lav toleranse for de som er annerledes – eller direkte autoritære styresett.

Alle land og nasjoner har bærebjelker for samhold og identitet. I Norge har likhet, og en fordelingspolitikk som oppleves rettferdig vært viktig. Likeså er tillit mellom folk og til våre institusjoner en del av vårt samfunnslim. Vi stoler som regel på naboen. Vi regner med at våre politikere er vanlige folk som ikke er ute etter egen vinning. Vi regner med at det som står i avisa er sant. Vi har tillit til uavhengige media som rapporterer om viktige saker. Det er en sammenheng mellom demokrati og sentrale menneskerettigheter som ytringsfrihet, stemmerett og organisasjonsfrihet.

Rundt oss ser vi nå at autoritære krefter monterer ned nettopp det som gir demokrati; respekt for ulike meninger, uavhengige institusjoner og uavhengige massemedia. Russland gikk nærmest over natta fra det autoritære til det totalitære. For oss som husker den kalde krigen, er det et uvelkomment gufs fra fortida vi nå kjenner på. For folk i Ukraina er det en i aller høyeste grad både virkelig og varm krig.

Da mine besteforeldre ble født, var Norge et fattig land. Fiskerbonden og småbrukeren slet seg fram. I byene levde arbeidsfolk i rene misæren. Forskjellene mellom folk var enorme. Arbeidsfolks liv var ikke så mye verdt, særlig ikke sjøfolk. I alle fall ikke om de straks kunne erstattes med ny arbeidskraft. Vårt fremste demokratiske kjennetegn – alminnelig stemmerett fantes ikke. Den kom etter hvert, men den kom ikke av seg selv. Både liberale og arbeiderbevegelsen kjempet mot datidens borgerskap som motvillig ga fra seg makt. Hvorfor de gav den fra seg? De fryktet revolusjon og opptøyer mye mer enn stemmerett. Frihets- og demokratikampen har vært lang. Tenk, i år er det bare femti år siden folk ble født kriminelle - det var ikke lov å være født homoseksuell.

En lang periode av stadige forbedringer ble resultatet av at folk brukte stemmeseddelen, og må jeg tillegge; den ble brukt godt! Trygder og rettigheter ble finansiert med økte skatter. Vi fikk pensjonssystem og sykelønnsordning. Og lånekassen, husbanken og barnehager. Man skulle yte etter evne og få etter behov. Arbeiderbevegelsen bar dette frem, litt etter litt. De med sterkest rygg skulle bære mest. Slik ble forskjellene gradvis mindre. Arbeidsfolk trengte ikke lenger stå med lua i hånda, men kunne med rak rygg stå opp for seg og sine. Rett til utdanning fikk ungene deres også. Gradvis ble Norge et velferdssamfunn. Det har vært en villet politikk.

Økende ulikhet tærer på samfunnslimet, også i Norge. Det blir resultatet av økte formuer til de med aksjer og eiendom, mens skattene senkes. Økte forskjeller blir resultatet om man litt etter litt, år etter år, fører reformpolitikk baklengs. Når man reduserer støtte til briller og tannregulering for barn. Jeg vil ikke ha et Norge der man ser på smilet til ungdommen hvilken klassebakgrunn hen har. Ideologien bak er gjenkjennelig: Det antas å være særlig lønnsomt for de som har minst om man senker skatten for de som har mest. For som kjent, de som har lite motiveres av mindre, mens de som har mye blir motivert av enda mer. Dette må snus, og det arbeides det nå med. Vi må ta vare på og skape nye ordninger som folk opplever som rettferdige.

Vi må ta vare på velferdssamfunnet. Og vi må ta vare på den gode samfunnsdebatten. Tilliten til mediene er viktig og vi har alle et ansvar for en debatt preget av respekt. Særlig oss som er politikere. Stadig flere, særlig ungdom, har sosiale medier og til viss grad nettaviser som kilde for sine nyheter. Diskusjonen de siste ukene om russisk påvirkning og ukritisk deling av propaganda derfra, viser behovet for å være vaktsom mot hva som deles.

Vi har oppnådd mye. Vi er tross alt et av verdens rikeste og lykkeligste land. Vi må ta vare på det. Det er ungt, dette demokratiet. Bare noen generasjoner. Vi har alle vokst opp i et demokratisk Norge, men det er ungt og det er skjørt. Det er ikke perfekt. Men, det er det beste vi har. Hendelsene de siste årene viser at vi ikke må ta det for gitt. Vi kan alle gjøre vårt for å ta vare på det. Respektere meningsforskjeller. Være etterrettelige. Og vi må sette felleskapet foran oss selv.


Ta godt vare og riktig god helg.