Kaster jeg et blikk ut av vinduene i redaksjonslokalene på Rana Blad, ser jeg rett på Fageråsbakkene – Mo i Ranas nye stolthet.

De fem bakkene, som ligger rett borti høgget her, troner over byen vår. De ligger der som et monument på hva som er mulig å få til med med en blanding av ukuelig pågangsmot, uvurderlig fagkunnskap og utallige dugnadstimer. Samt samarbeid. Slikt blir det resultater i verdensklasse av. Og pris og heder av.

På Gallaria nylig gikk den høythengende hedersprisen «Årets Rana-ambassadør» nettopp til Fageråsbakkene AS. Trond Jøran Pedersen sammen med styret og frivillige, har dermed havnet i fint selskap. Henrik Johansen, Bjørn Bonsaksen, Svein Jæger Hansen, Gult lag energikampen, Sissel Venes, Reidar Sørensen, Per Waage, Arve Ulriksen, Wenche Bakken, Rana kommune og de frivillige for vertskap under Arctic Race of Norway, Anita Sollie, Verket Musikkfestival ved Maiken Johansen og Lisa-Marie Karlseng Utland er tidligere vinnere.

At juryen satte et nedslag til 20 i stil da de landet årets hederspris, hersker det liten tvil om. Da prisvinneren ble ropt opp, sto stemninga i Spektrum-taket. På kort tid har det flotte anlegget vunnet mange hjerter, og ikke bare her i Mo i Rana.

Vi åpner ikke bare et hoppsenter, men et smykke som lyssatt er synlig fra hele byen, sa skipresident Erik Røste under åpningen av Fageråsbakkene i høst.

Dette er et fantastisk anlegg. Det er sagt at det er ett av de fineste i Norge, det er kanskje blant de fineste i verden. I tillegg er det uten tvil Norges fineste plass å ha en anlegg med naturen og omgivelsene rundt, sa hoppsjef Clas Brede Bråthen da han oppsummerte hopplandslagets erfaring etter noen dagers trening i Fageråsen-anlegget.

Trond Jøran Pedersen betegner Fageråsbakkene som et signalbygg, og han mener den allmenne oppmerksomheten de som står bak satsingen nå får, gjør den gjengse ranværing stolt.

En kjapp og uhøytidelig runde rundt i redaksjonen underbygger nettopp det.

Entusiasmen er stor, også blant dem som ikke har vært i nærheten av en hoppbakke siden de i ei svunnen tid brakk flere par langrennsski i forsøket på å sveve langt i en egentråkket bakke.

Her er et knippe utsagn fra mine kolleger når jeg spør dem hva de forbinder med Fageråsbakkene: Tusenvis av dugnadstimer, bratt, trimtur, svært oppmøte på åpningsdagen, brukes av stolte ranværinger som man kanskje ikke forbinder med sport, anlegget er allerede blant de mest besøkte av trimmere, flotte bilder tatt ovenfra mot byen, mer enn engasjert dugnadsgjeng, hopper over hindre (politisk og økonomisk), ukuelig pågangsmot og -vilje, legges merke til av alle som kommer til byen, flott anlegg, tilrettelagt for barn og unge/rekruttering, muliggjør satsing på toppidrett, ny idrettslinje på vgs., sommer grand prix, hopping i midnattssol og utvidelse av Bysprinten Summer Tour,

Og de fortsetter: Først og fremst en arena for hoppere og hoppsporten, men også en arena med potensial for så mye annet, Sjøfronten bør vel en dag ende i bakkene slik at vi kan gå fra kanten av fjorden til et toppunkt der vi har en hel by i vekst for våre føtter. Og nå aktualiseres vel praten om fjellheis igjen!

Jeg registrerer at «alle» har ei mening om Fageråsenbakkene, selv de som ennå ikke har satt sin fot i det flotte anlegget. Og mens ikke alle hadde like stor tro på prosjektet da det ble lansert, er det tydelig at dette har snudd nå når bakkene ligger der i all sin prakt. Nå blir de, helt fortjent, lovprist fra nær og fjern.

På Gallaria handlet flere av foredragene om bolyst og blilyst. Sånn sett treffer Gallaria-juryen planken når den i begrunnelsen for å tildele Fageråsenbakkene ambassadørprisen blant annet påpeker at hoppanlegget er viktig for rekruttering til idretten, og at det neppe kan undervurderes med tanke på aktivitet i byen. Aktiviteten i anlegget er allerede formidabel, og i antall teller de hundrevis av trimmerne som hver dag bruker anlegget mange flere enn de som faktisk setter utfor ovarennet.

Vi har fått landets flotteste hoppanlegg midt i byen vår, og på rekordtid har det bidratt til positivitet og stolthet. Og til å bygge Mo i Ranas identitet.

Vi er midt inne i den lyse fine årstida, men når dagene igjen blir kortere og mørket melder seg her i Polarsirkelbyen og jeg da kaster et blikk bort på Fageråsbakkene, vil de ligge badet i flomlys. Anlegget løfter byen visuelt og framstår som et nytt landemerke.

Det er bare å ta av seg hopphjelmen, si takk og gratulerer til alle de som på forskjellige måter har bidratt til å få dette til.