Gå til sidens hovedinnhold

Vi har nå en mulighet til å tenke nytt, kreativt og innovativt om hvordan vi kan styrke opplæringssystemet til å møte en stadig mer usikker og uforutsigbar verden

Helgetanker

Egentlig hadde jeg lite lyst å skrive noe om korona, fordi jeg er som så mange andre lei, oppgitt, bekymret og lengter tilbake til en normal hverdag. Som frikjøpt fagforeningsleder for Utdanningsforbundet, er jeg heldig som sitter på et kontor og kan jobbe hjemmefra hvis smittesituasjonen krever dette. Det er ikke noen trengsel på kontoret og det er mulig å holde god avstand til de to andre som sitter på samme kontor. Jeg er også heldig fordi jeg har en sikker jobb som lærer. Jeg er ikke en av de som trenger å bekymre meg for å miste levebrødet, og ligge våken om natta og tenke på hvordan regnskapet i husholdningen skal gå opp.

Ikke minst er jeg spesielt heldig, som er frikjøpt akkurat nå, da mange av mine kollegaer på skolene rundt omkring hele landet, må stå i klasserommene med omtrent antibac som eneste våpen. Et våpen mot å bli smittet av et virus som har snudd verden på hodet. Derfor må jeg ytre meg i ren solidaritet om korona og situasjonen de fleste av våre medlemmer står i dag etter dag.

Det har gått snart ett år der lærere i barnehage, skole, voksenopplæring og høyere utdanning har vært igjennom et arbeidsår uten sidestykke. Det startet med nedstengingen av skolene og barnehagene, og over natten viste skolelærerne og barnehagelærerne hvor omstillingsdyktige de var. De har vært gjennom hyppige skift av lys i trafikklysmodellen, munnbinddebatter og umulige avstandsregler. I tillegg måtte lærerne og lederne forholde seg til myndigheter som konkluderte med at barn og unge elever ikke var hovedkilden til smittespredningen. Lærerne og lederne har sørget for at skoler og barnehager i stor grad har klart å gi et tilbud under svært vanskelige forhold. I begynnelsen fikk de applaus og annerkjennelse for jobben. Denne applausen er muligens ikke blitt helt borte, men måten lærerne har opplevd og blitt behandlet som arbeidstakere gir oss grunn til å stille kritiske spørsmål. Vi merker oss også en voksende bekymring om hvilke langsiktige konsekvenser dette kan få, både for lærere, barn, elever og opplæringssystemet vårt.

Under pandemien har bekymringen for folkehelsen til barn og unge preget debatten, og vært i den siste tiden selve grunnen til iverksetting av tiltak, som har som mål å holde skoler og barnehager åpne. Mer enn noen gang ser man at barnehagen og skolen er i seg selv helsefremmende og livsviktig for barn og unge. Ikke bare faglig, men spesielt den sosiale delen der mennesker møtes og lærer sammen, blir venner, blir kreative, blir engasjerte og lærer å samhandle med mange ulike typer mennesker. Dette møtet mellom mennesker med øyekontakt, kroppsspråket og tolking av de fine nyansene i det sosiale samspillet, som ikke lett lar seg definere eller kan måles i et skjema. Dette møtet er vanskelig å opprettholde og verne med digitale hjelpemidler, og med strenge tiltak som begrenser kontakten til våre barn og unge.

De sårbare barna er blitt et kjent begrep i samfunnsdebatten under pandemien. Som lærer kjenner man øyebrynet trekkes noe opp i undring, når man hører både den ene politiker etter den andre drar dette fram. Hvor var denne bekymringen før pandemien? Sårbare barn har vi hele året, hvert eneste år og de trenger lærere som kan se dem, veilede dem, gi gode råd og i noen tilfeller beskytte dem mot sin egen familie. Mange barn kan oppleve å bli sårbare i løpet av opplæringsløpet. Hvis man for eksempel ikke mestrer den sosiale samhandlingen, plages med lesing eller regning, har problemer med å konsentrere seg eller opplever samlivsbrudd i familien. Da kan man bli sårbar. Da må vi ha et system som klarer å hjelpe disse barna tidlig. Vi i Utdanningsforbundet har utrettelig jobbet i flere tiår for å løfte denne problematikken fram, og skape forståelse for at denne viktige delen av oppdraget krever ekstra ressurser i form av riktig kompetanse, flere lærere og mindre gruppestørrelser.

Det som blir viktig nå framover er å kartlegge hva vi har mistet under denne perioden. Hvilke konsekvenser har langvarig digital undervisning hatt? Hva har pandemien gjort med barn og unge som vokser opp med avstandsregler, frykt for smitte og i noen tilfeller usikre hjemmeforhold grunnet koronarelaterte hendelser? Det å ikke ha hatt muligheten til å gå på besøk, på trening, i bassenget og ikke blande seg med andre utenom egen kohort. Har det negative konsekvenser? Hva slags skole- og barnehagesystem vil vi stå igjen med og er den politiske ledelsen villig til å legge inn de ressurser som er nødvendige?

Smittevernstiltakene har medført og er fortsatt en enorm arbeidsbelastning for lærerne, da lærerne må jobbe hardt for å hindre at viruset blir spredt og for å kunne gi et tilbud. De må også begrense sitt privatliv for de sitter med en redsel om at de kan være mulige superspredere uten å vite dette. For eksempel kan enkelte lærere ha opp mot hundre kontakter i uken med forskjellige elever, og det er klart at dette bekymrer den enkelte ansatte. Uten den utrettelige innsatsen som lærerne har bidratt med, uten store muligheter til å beskytte seg selv, ville det definitivt ha vært større fare for mer spredning av smitte, større press på helsevesenet og det hadde blitt en større risiko for alvorlig sykdom og i verste fall dødsfall. Denne arbeidsbelastningen er en risikofaktor i seg selv når den har pågått over så lang tid.

Krisen kan svekke tilbudet på sikt for barnehager, skoler, voksenopplæring og høyere utdanning. Det ser ut som vi må stå i denne pandemien langt inne dette nye året. Da må vi finne løsninger og drift av barnehager og skoler, som er utformet på bakgrunn av de tilbakemeldinger lederne og lærerne våre gir til kommuner og myndigheter. Lærernes arbeidsmiljø må i større grad ivaretas for nettopp å sikre tilbudet til det enkelte barn og den enkelte elev.

Det må kunne være mulig å ha to tanker i hodet samtidig og vi kan ikke akseptere «at sånn må det være fordi vi har en pandemi». Vi skal strekke oss langt for å holde barnehager og skoler åpne, men når det ikke er praktisk mulig må vi akseptere digital undervisning og reduserte åpningstider i gitte perioder. Hvis alternativet er undervisning av ukvalifiserte, er tross alt digital undervisning med en kvalifisert lærer en bedre løsning. Vaksinering av lærere er også en prioritering som burde vurderes, slik at barn og elever muligens kan møte opp til et normalt barnehage- og skoleår til høsten.

Samtidig så må vi huske at det ligger det muligheter i kriser. Hva har vi lært, og hva kan vi ta med videre i arbeidet med å forbedre opplæringssystemet? Undersøkelser der lærere og ledere har svart, viser at profesjonsfelleskapet er blitt utvidet og bedre og den digitale kompetansen har økt der man har brukt læremidler og verktøy på en annerledes måte. Perioden med nedstenging og tiden etter, har også ført til større ettertanke og refleksjoner om målet med opplæringen. Organiseringen av undervisningen, gruppestørrelser og større involvering av barn og elever har vært viktige temaer man har reflektert over. Sosialisering og relasjoner står fram som ledestjerner, som vi må bygge videre på i større grad enn for stor vekt på faglig læring.

Kan fagfornyelsen være nøkkelen til å la faglig og sosial læring flettes sammen? Jeg håper det og har troen på at vi sammen; ledere, lærere, foresatte, barn og unge kan finne gode løsninger som tar vare på hele mennesket. Dette kommer vi til å trenge, og vi har nå en mulighet til å tenke nytt, kreativt og innovativt om hvordan vi kan styrke opplæringssystemet til å møte en stadig mer usikker og uforutsigbar verden.

Liss-Hege Bjørnø, leder i Utdanningsforbundet Rana

Kommentarer til denne saken