Skal vi ha havvind i nord?

Tja, hvorfor det? Her har vi et stort kraftoverskudd i nord og lave strømpriser. All ny fornybar kraftproduksjon er et inngrep i natur – i ulik grad. Altså et onde. Og så kan man legge til at vi jo har investert i både oppgradering av vannkraft og betydelig vindkraft på land i Mosjøen, Salten, Narvik og Sortland, for å neven noen steder. Det får da være nok.

Og alt dette vil jeg kunne være enig i. Det er så fantastisk mye enklere å avvise behovet for ny kraft enn å være for. Dette er suksessen bak Rødts oppslutning under strømkrisen. De raser over høye strømpriser i sør. Men deres politikk gir det motsatte resultat enn intensjonen: Prisene vil ikke bare skurs opp enda mer. Nei, vi vil måtte innføre rasjonering på strømmen med Rødts politikk. For de vil ikke bygge ut for en eneste ekstra kilowatt med strøm, samtidig som hele samfunnet skal elektrifiseres for å nå klimamålene.

Stemningen i et gammelt kommunistisk Øst-blokkland vil virkelig inntreffe når guttungen spør: «Mamma, er det strømdag i dag så jeg får dusje og spille data»?

Jeg er altså hundre prosent enig med Rødt i prinsippet. Ja takk, superlave strømpriser og null naturinngrep for ny kraft. Samtidig skal vi nå klimamålene, ha jobber til folk, og erstatte alt fossilt brennstoff. De ulike målsettingene går selvfølgelig ikke sammen, og Rødt ville sunket raskere på meningsmålingene enn SP, etter bare to dager i regjering når egen politikk hadde kræsjet med virkeligheten.

Heldigvis har vi Helgetanker i Rana blad, hvor man får litt boltreplass til en lengre forklaring på hvorfor vi trenger mer fornybar kraft i nord. Og hvorfor det haster å komme i gang med havvind. Fordi det handler om intet mindre enn dette: Nord-Norges og Norges utvikling de neste tiårene. Vi kan oppnå en befolkningsvekst som kan bli rekordsterk historisk sett i vår landsdel, hvis vi understøtter med riktig politikk.

Det er mange ting som trekker verdensledende industri som en magnet til Nordland og Nord-Norge i disse dager. Det er våre fremragende industriarbeidere, kompetanse, metaller og mineraler, og infrastrukturen vi har bygget opp; som havner, veier, flyplasser og togskinner. Men fremfor alt er rikelig og rimelig fornybar kraft blitt et strategisk konkurransefortrinn.

Ja, vi begynner kanskje å bli lei av name droppingen av batterier, hydrogen, karbonfangst og lagring, grønt stål og så videre. Men faktum er at industribedrifter fra hele verden står i kø for å etablere seg innen disse sektorene. Den største hindringen er ofte at det ikke er ferdigregulert nok areal for industri – altså en byråkratisk oppgave som er fullt ut løsbar.

Disse industriene skaper tusenvis for ikke å si titusenvis av nye jobber. De er grunnlaget for en sterk oppsving for hele landsdelen vår. Samtidig må vi huske at de også «spiser opp» kraftoverskuddet. De legger beslag på det. Fornybar kraft er den største innsatsfaktoren for disse bedriftene.

Bare medregnet alle intensjonsavtaler og interessenter som nå står på trappene, er det ikke så mange årene før kraftoveskuddet i nord er forsvunnet hvis dette realiseres.

Vi har også våre utenlandskabler i nord. De har hittil fungert som de skal: Med stort kraftoverskudd både nord i Sverige og Norge har vi kunne selge overskuddskraft når vi hadde nok her og man manglet i Sverige, og omvendt. Men på svensk side av grensen er situasjonen høyst usikker de neste årene. Også i Sverige er det enorme elektrifiseringsprosjekter og ny industrireising. LKABs operasjoner skal gå utelukkende på fornybar kraft. Norvolts batterifabrikk vil ta enormt med kraft. Samtidig bygger svenskene svært mange flere vindmøller enn vi gjør i Norge. Nettoen kan gå i minus, men det vet vi ikke ennå.

Så dersom vi ønsker å fortsette å tiltrekke oss morgendagens industri, og beholde lave strømpriser, har vi ikke en dag å miste. Jeg beklager å høres ut som en kraftsosialist hentet fra 1950-tallet, men jeg kan ikke annet enn å gi de fem norske industritoppene som uttalte seg i NRK denne uken rett: Vi trenger mer vannkraft og mer vindkraft til havs og på land.

Men vi har også gjort oss noen viktige erfaringer fra overivrig kraftutbygging. Den «vill vest»-utbyggingen av vindkraft på land som startet for et par tiår siden, var ikke god. Verdiskapingen kan ikke ligge igjen i utlandet, og naturhensyn må veie tungt. Lokalsamfunnene må få avgjøre om man skal ha vindkraft eller ikke, og de må sitte igjen med både inntekter, nye arbeidsplasser, industri og aktivitet som følge av ny kraft.

Ved etablering av vindkraft til havs skal vi ikke ta lett på interessekonflikter med fiskeri og naturliv. Jeg forstår godt at Norges fiskarlag reagerer på å ikke ha blitt tatt tilstrekkelig med i prosessen. Sånn kan det ikke fortsette. Vi trenger mer kunnskap om effekten av havvind på gyteområder og fugleliv i de områdene som er aktuelle.

Når alt dette er sagt, så har vi ikke en dag å miste for å komme i gang med de prosessene som kan lede til ny fonybar kraftprodusksjon i nord. Det gjelder oppgradering av vannkraft, blant annet i Vefsna hvor det kan gjøres på lag med laksen og naturen, og det gjelder vindkraft på land. Hovedregelen må være at lokalsamfunnene gir grønt lys og ser gevinstene lokalt, slik som på Øyfjellet over Mosjøen. I Vefsn er det nå to gigantiske industrietableringer på gang, i tillegg til at Alcoas aktivitet er godt sikret.

Den aller største oppgraderingen av ny fornybar kraft, som ikke gir så store naturinngrep, er likevel havvind. Slik utbygging vil virkelig monne, og sikre sterke industrietableringer i nord for lang tid fremover. Det finnes svært gode arealer for dette utenfor Helgelandskysten og eksemplevis på Røst-banken. Og da har jeg kun regnet med Nordland. Det finnes svært gode områder lengre nord også.

I spørsmålene om havvind, som Norge har de beste forutsetningene for i Europa, har vi i Høyre en svært viktig oppgave å gjøre i opposisjon. Etter mye somling fra Støre-regjeringen grunnet uenighet mellom AP og SP om innretting av kabler, ble den endelige satsingen på havvind i Sørlige Nordsjø II halvert av Støre og co. Solberg-regjeringen hadde lagt opp til 3000 MW fra start. Nå endte man opp med 1500 MW.

Hvorfor er dette viktig for Nord-Norge? Jo, det betyr at havvindsatsingen skaleres ned og blir ulønnsom. Da svekkes norsk industri sin evne til å utvikle og levere på dette pinoerarbeidet. Vi risikerer at når havvindsatsingen endelig kommer nordover, så er det rimeligere å kjøpe fra Skotland, som nå ligger foran oss i løypa, enn at Westcon på Nesna gjør jobben, med stål og betong fra Mo industripark.

For det andre: Støre-regjeringen skal ha honnør for å utvide kartleggingen av nye områder for havvind. Men her er ingen felter i Nord-Norge tatt med. Det er svært skuffende, noe også flere lokale AP-politikere har gitt uttrykk for.

Det er ingen grunn til å vente med en konsesjonsbehandling av områdene utenfor Helgeland. En forsinkelse her kan få store konsekvenser for det industrieventyret som vi ser utfolder seg i Mo i Rana aller mest, men også andre steder. Batterifabrikker og annen prosessindustri vil trenge enda større tilgang på kraft i tiår fremover. Det som monner da er havvind.

Fra opposisjonen skal vi legge press for en raskere havvindutbygging både i nord og sør. Men det beste resultatet er likevel ikke politisk splittelse i så viktige spørsmål for nasjonen og landsdelen, men at vi finner sammen om en fremoverlent satsing som sikrer industri i hele landet og gjør Norge til en vinner internasjonalt i den grønne omstillingen. Da må vi snarest inkludere både fiskere og natruvernere i diskusjonene, slik at vi har nok kunnskap til en god og smidig konsesjonsbehandlig som tar hensyn til innvendingene også.

Sagt med verdikonservativ visdom: Vi må endre for å bevare. Vi må omstille oss i takt med internasjonale trender for å bevare og styrke vår kultur, livskraftige lokalsamfunn, og grunnlaget for velferd og jobber. Akkurat nå har vi alt å tjene på å dra fordelene av vår gunstige ressurssituasjon i det verden frem til 2050 skal gå fra å bruke 80% fossilt brennstoff til å bli netto nullutslippssamfunn. Mo i Rana står i fremste rekke for å dra fordelene av denne utviklingen.

Så skal vi ha havvindsatsing i nord? Ja! Og vi skal utvikle mer fornybar kraft også på land. Det må alltid skje i kloke avveininger mellom hensyn til god naturforvaltning, behovet for ny industri, jobber, og lave strømpriser. Det har vi klart før og vi kan klare det nå også.

Vi kan alltids drømme oss bort til en verden hvor man kan få alt i pose og sekk. Men det å tro på julenissen – eller Marx – høver seg ikke for voksne ansvarlige mennesker som vet at politikk er å gjøre de beste avveininger og valg i en verden hvor det ideelle ikke finnes. Vi må ta strategiske og gode valg for en best mulig samfunnsutvikling.