Gå til sidens hovedinnhold

Vi må våge å kikke over gjerdet, og se om det finnes intelligent liv hos naboen

Helgetanker

«Helgeland er Nord-Norges svar på Balkan.» En frase med litt humor, men også alvorlige undertoner, som har versert i flere år. Etter hvert har denne frasen oftere og oftere blitt avløst av et uttrykk med enda dypere toner av alvor. «Balkan er Sørøst-Europas svar på Helgeland.»

Det er lett å møte slike uttalelser med et skeivt smil og et forsøk på å glatte over. Men reelle problemer løses ikke ved å polere glansbilder. For det er konflikter på Helgeland. Konflikter om viktige saker som har ført til splittelser. Men konfliktene har også fått overskygget så altfor mye annet.

Jeg ser det hele innenfra, men også utenfra.

Innenfra, fordi vi organiserer mange bedrifter på Helgeland, og jobber tett på regionens høye jobb- og verdiskaping.

Innenfra, fordi vi samarbeider med mange av de rådyktige kunnskaps- og utviklingsmiljøene vi har på Helgeland.

Utenfra, fordi vi bidrar til utviklingen av Helgeland, men uten å være en del av de indre gemakker hos toneangivende miljøer i regionen.

Og sett utenfra, har det vært et stemningsskifte på Helgeland. Ikke over natten, men over tid. Tonen har blitt hardere. Gleden og forbannelsen i viktige saker om flyplass og sykehus, har funnet veien over til så mye annet av utviklingen og samfunnslivet. Vi ser forbannelsen over den andres suksess. Vi ser glede over den andres nederlag. I kombinasjon er dette en giftig cocktail som reduserer mulighetene våre for å lykkes med alt det vi ikke krangler om. Som jo faktisk er det aller meste.

Dette er ikke vitenskap, kun mine inntrykk fra samtaler med blant annet folk i bedrifter, lag- og foreninger, og på gata i Mosjøen, Mo i Rana, Sandnessjøen og Brønnøysund. Ikke minst fra ulike media og på nettet. Alle de ytterliggående eksemplene har jeg holdt utenfor denne «analysen.» Som for eksempel da en kar spurte meg om jeg har livet kjært, etter jeg hadde begått noen uttalelser om ny flyplass på Hauan. Det er ikke representativt. Heldigvis.

Et eksempel som derimot er representativ, er da vi for to uker siden kunne lese i Helgelendingen at Mosjøen og Omegn Næringsselskap skulle ta turen til Bodø, for å selge fortellingen om alt det fantastiske som skjer i Vefsn. I en av FB-gruppene på nordsiden av fjellet, avstedkom det en besk harselas rundt dette. Slike eksempler er det flere av, på alle sider av de respektive fjell og fjorder. Saklighetsnivået og forakten bærer budskap om at det vil kreves mye reparerende lederskap om vi skal klare å bygge en kultur hvor vi gleder oss over naboens suksesser, og sørger med dem over deres nederlag. Vi må komme dit.

Så kan jeg ta feil i mine observasjoner. Og ingenting ville gledet meg mer enn om denne kronikken mobiliserer et kollektivt forsvar fra et samlet Helgeland, som tilbakeviser min «svartmaling» fra utsiden. Ofte er alt som skal til en ytre «fiende», for å slutte rekkene. Men jeg har ingen tro på fiendskap som skapende kraft, derimot har jeg tro på samarbeid. Samarbeid er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å nå målene våre. Det er det heldigvis også mange gode eksempler av på Helgeland. Men det må bli flere. Vi kommer til å bidra enda mer til det. Derfor våger jeg meg også til å skrive disse ordene.

Skal vi lykkes med samarbeidet for å skape mer, må vi ikke la de strukturelle uenighetene gjøre at fiendskap blir vårt kulturelle hovedtrekk, slik vi ser tendenser til nå. Til det er vi for få, og verden for stor.

For det er med verden mange av bedriftene og arbeidsplassene på Helgeland konkurrerer. Om det er bærekraftig mat fra havet, sirkulært armeringsstål, aluminium med fanget CO₂ som blir til nye produkter, battericeller, hydrogen, havvind, landvind, karbon nanofiber, leveranser til sokkelen, kalk, jernmalm, sirkulære designstoler eller designmatter med industriell kvalitet. Listen er uendelig lang. Alle har det til felles at det er ut til verden vi skal – fra hele Helgeland.

Og i denne konkurransen er det mer som forener, enn som splitter. Derfor må vi våge å kikke over gjerdet, og se om det finnes intelligent liv hos naboen. Kanskje kan industrikompetansen hos den ene, være nøkkelen for suksess hos den andre? Som for eksempel nå når Bergen Carbon Solutions vil fange CO₂-en ved Alcoa i Mosjøen, og lage karbon nanofiber til verden. Kanskje kan industrikompetansen i Mo Industripark, bidra til felles suksess? Sånn kan jeg fortsette.

Men heldigvis har vi også stemmer som går foran og jobber slik. Industriklyngen Arctic Cluster Team er et fremragende eksempel. Olje- og gassklynge Helgeland et annet. Alle bedriftene og kunnskapsmiljøene som står bak, har erkjent én enkelt ting: Vi oppnår mer samlet, enn hver for oss. Vi må være en ressurs for hverandre. Vi skal samarbeide der vi kan, og konkurrere der vi må. Slik skaper de arbeidsplasser og verdier til fellesskapet. Slik bygger de Helgeland. Slik bygger de Nord-Norge og Norge.

Den økende businessen mellom bedrifter på Mo og i Bodø, er et annet godt eksempel. En grunnregel fra utenrikspolitikken vi kan lære mye av, er at når det er økonomisk interesser vevd inn i hverandre, da blir det sjeldent krig. For når prisen for å skade den andres interesser, er å skade ens egne, avstår vi. Og det ser vi tendenser til på Helgeland, bedriftene vever seg sammen. Bygger seg sterke på hverandre. Det må vi har mer av. Det krever mer lagbygging, og en felles strategi som peker fart og retning for en av de regionene i landet hvor vi har de beste framtidsmulighetene. Feltet ligger åpent for dem som vil lede an.

Churchill skrev: «Historien vil behandle meg pent, for jeg akter å skrive den selv». Sir Winston skrev både historie og historien. Det siste mottok han til og med nobelprisen i litteratur for. Historien om Helgeland bør behandle oss pent, for vi må skrive den selv. Kanskje kan det til og med føre til at vi vinner en annen pris i ånden til Alfred Nobel. God helg.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Direktør i NHO Nordland

Kommentarer til denne saken