Tid for helgerenselse

Myndighetslikviderte hvalrosser. Frådende og drapstruende kommentarfeltjegere i anti-myndighetslikvideringavhvalrossbevegelsen. Og kanskje enda verre, dypsindige analyser om symbolverdien av den døde hvalrossen (det er en død hvalross, fordi et lass med søringer ikke klarte å la den være i fred, slik de ikke klarer å la noe være i fred som besøker dem fra naturen de har distansert seg fra. «Å fy faen, se noe fra naturen! La oss gi det et tåpelig navn og gå mann av huse for å gjøre det til det absolutt viktigste i verden»).

En dansende finsk statsminister. En gråtende finsk statsminister etter hele den vestlige verdens medieavsnitt for sensasjonalisme (leve mediemangfoldet), har ment noe om at hun tok seg en dans. På en fest. Som var privat. Hun burde visst bedre, må vite. (Og alle som alminneliggjør hennes vederstyggelige handlinger, forstår ikke den dypere betydningen. Hilsen elfenbeinstårnets Jantelovforvaltere.)

Krise, krise, krise! Både reelle kriser og hverdagslige problemer blir til kriser. Fra klimakrise til bagasjekrise – den første chartersommeren etter korona krasjlandet luftfarten. Alarm, alarm, alarm! Monsterflått! Drapsveps! Monsterveps! Og hold deg fast: Zombieveps!

10 grader og regn hele forbanna sommeren! 10 – ti – grader og regn hele forbanna «sommeren»! 10 GRADER OG REGN HELE FORBANNA SOMMEREN! (Bruk av Caps Lock er kommentarfeltets utestemme, har jeg lært.)

Og ikke minst utallige artikler med mellom 3 og 10 gode råd mot eller for alt mellom himmel og jord, som lister opp en rekke selvfølgeligheter som ikke kommer til å redde oss fra den sikre død, når den en dag inntreffer. Men vi klikket oss i alle fall inn. Eller kjøpte avisa. Det er jo noe.

Jeg kunne skrevet om alt dette. Eller bare noe av det, men det skal jeg ikke. Da mister jeg deg (kanskje jeg allerede har gjort det?), og du nå har bladd eller klikket deg videre. Helgedvalen vår bør ikke forstyrres av sensasjonalistisk fjas eller utallig rød-blinkende artikler om hvordan verden vår går med ekspressfart til helvete (det gjør den ikke. Vi som alle generasjoner før oss, føler vi står midt i den mest unike tiden for menneskehetens utvikling og eksistens. Det gjør vi ikke. Men det er jo en følelse som gir mening til livet, og som gjør at vi løser faktisk problemer i vår tid. Så la oss ikke kaste den på båten), derfor lar jeg krisene ligge (denne gangen).

Den daglige informasjonsstormen fem dager i uken, er nok. Vi konsumerer mer elendighet og idioti på disse fem dagene, enn hva som var mulig på én måned da verden ikke var digital. Minst. Det har vi ikke godt av. Særlig ikke etter at vi kun leste om korona i 2 lange år. Som føltes som 5. Minst. Til slutt savnet jeg en daglig papiravis, så jeg slapp å bli oppdatert minutt for minutt.

Verden blir fort endimensjonal fordi vi – i samfunnsdebatten – domineres av problemene som er størst her og nå. Eller det som verre er, sensasjonene som blåses opp og gjøres til det største i verden her og nå. Men det er nå engang den verden vi lever i, så den beste medisinen mot er å kunne ironisere og le av det hele. For det er utvilsomt uforanderlig (tror jeg). Med mindre vi blir frie for strøm. Det kan jo skje. Eller at den blir så dyr i sør at mediene går ned for telling og ikke kan rapportere – til de deler av landet som har så billig strøm at vi nesten blir betalt for å bruke den – om alt det spennende som skjer i Oslo-andedammen. Eller så dyr at ingen har ladede mobiltelefoner som kan dokumentere når nye våghalser rir på det neste ville dyret som besøker østlandsområdet.

Den fremragende forfatteren og journalisten Aasmund Olavsjon Vinje, sa klokelig:

«Vil du forstå det som er, må du med det eine auge sjå på det som var, med det andre på det som skal koma». Et sitat jeg stadig tar frem når jeg kjenner på frustrasjonen over verdens endimensjonalitet, her og nå. Så legger jeg bort alt av flater som får meg til å miste troen på menneskeheten og gir meg eksistensiell angst. For en stund. Vi vender jo alltid tilbake. Det er jo en form for selvplaging vi ikke klarer oss uten.

En annen ting jeg av og til også gjør innimellom, er en aldri så liten refleksjonsøvelse. Den er en klargjørende gave for sjel og sinn, når verden setter hodet i spinn. Svarene er ikke så rent sjeldent de samme, men vi har jo en lei tendens til å glemme det vi gjerne vil huske. Øvelsen fører meg gjerne tilbake til lidenskapene mine. Å lese, skrive, bygge, gå tur, reise og kokkelere. Timevis på kjøkkenet i egne tanker, er ren terapi. I kjøkkenverdenen når ikke verden utenfor inn, for en stakket stund. Og gleden over å gi noen en matopplevelse når jeg vender tilbake til klikklikheten (og deler et bilde på SoMe, så klart), kan nesten ikke beskrives.

Øvelsen kan først kaste deg ut litt eksistensiell angst. Du føler deg litt naken. Det er meningen. Så når du kommer frem til svarene, en eksistensiell ro. Kanskje kommer du opp med noe nytt, eller bare endelig husker på det du ikke ville glemme.

La oss prøve det nå. Så kommer du tilbake til meg her i teksten etterpå, og tar farvel for denne gang. Vi ses jo igjen, gjør vi ikke?

Legg meg bort, uansett om jeg er i papir eller digitalt format. Finn et sted hvor du kan sitte i 5 minutter, uten å bli forstyrret (ja da, jeg vet det er vanskelig).

Tenk over dette: Dersom du var alene på denne planeten – hva ville du ønsket for deg selv. 1) Hva ville du lengtet etter? 2) Hva ville betydd noe? (utenom tilbakemeldinger som kritikk og anerkjennelse)

Velkommen tilbake. Ikke si noe.

Nå vet du hva du skal gjøre i helgen.

Meg finner du bortreist på hytta med en beisekost i hånda. Kanskje på tur i 10 grader og forbanna regn! Men også skrivende, lesende og kokkelerende.

God helg.