Som tilflyttet sørlending, har Ranværinger alltid imponert meg. Det er en by med en historie om folk som tør å satse. En historie om et samfunn med dype røtter i å utfordre status quo, som ikke har latt politiske prosesser eller ulykkesprofeter definere hvem de er eller hva de skal være. Og så er et stort knippe av dere er fullstendig gale. Det er bra. Som grunnleggeren av Apple, Steve Jobs, en gang sa: Here’s to the crazy ones, the misfits, the rebels, the troublemakers, the ones who see things differently… because the ones who are crazy enough to think that they can change the world, are the ones who do.”. Vi er prisgitt Ranværingers galskap, for den pågående omstillingen av samfunnet vårt vil kreve ekstraordinært mye, av mange i tiden som kommer.

Tingenes tilstand

Her er et lite realitetsbilde. Årets omstillingsbarometer gjort av Abelia, viser at Norge faller akterut på teknologi og digitalisering, samtidig som det er lite grobunn for entreprenørskap til tross for tilsynelatende gode forutsetninger. Vi er nødt til å omstille oss da både Norsk økonomi og velferdsstaten er under press. I følge omstillingsbarometeret har Norges omstillingsevne stått på stedet hvil siden 2016 - og det er bekymringsverdig. Digitalisering er selve katalysatoren for bærekraft, effektivisering og samfunnssikkerhet.

Samtidig som at vi i Norge ikke digitaliserer raskt nok, snakker man ofte om at digitalisering går for fort, og at det gjøres for enhver pris – og ikke minst at de analoge brukerne ligger i støvskyen bak digitaliseringsjaget.

Nøkkelen til økt digitaliseringskraft

Nå har det seg slik at en vellykket digitaliseringssatsing bør alltid ha brukerens behov som første prioritet. I tillegg til å være en ganske så oppbrukt floskel, så støttes dette av forsking. Digitalisering skal i utgangspunktet ikke gå for raskt, fordi det skal erstatte noe som er savnet - noe det er sårt bruk for. Faglitteratur peker på at kundeopplevelsen er selve kjernen i enhver digital transformasjon. Vi som brukere av tjenester og produkter har like store forventninger om at alt skal fungere like godt om det kommer fra Apple, Google eller kommunen.

Digitalisering er kun vondt når det gjøres dårlig. Det er få, om noen, som for eksempel klager på Vipps. Alt i alt brukes Vipps i Norge av 4,1 millioner mennesker, som er 75% av hele Norges befolkning. Det er alt fra nyfødte til de på dødsleie. Vipps brukes vanvittige åtte millioner ganger – daglig (ref. Vipps i tall). Mange av oss er imidlertid fortvilt over stengte dører ved offentlige kontor og mangelen på menneskelig kontakt i higet etter digitalisering. Men det er ingen i Norge, eller verden for den saks skyld, som liker chatbotter. Det betyr ikke at vi er analoge brukere av den grunn.

Robotene kommer ikke for å ta over jobbene våre. Det er ved synergien mellom mennesket og teknologien at magien skjer. Jeg bruker ofte digitalisering av en operasjonsprosess i et av USAs største sykehus som et eksempel. Der ønsket ledelsen av sykehuset å gå til anskaffelse av noen kule iPader til operasjonssykepleierne for å gjøre jobben med sanntidsrapportering mer sexy og digital. Det viste seg imidlertid at sykepleierne, helt ubevisst, alltid la en hånd på pasienten under selve operasjonen. Pasientberøring er kjent innenfor helseforskning som en helt uunnværlig del av pasientoppfølgingen. Det resulterte i en håndholdt enhet som kunne opereres av en enkel hånd, slik at operasjonssykepleieren fortsatt kunne berolige pasienten ved berøring – et harmonisk samspill mellom vår menneskelige empatiske behov og effektiviseringspotensialet av følelseskald teknologi.

Digitale veivisere

Norge trenger fanebærere innenfor digitalisering som tør å satse, som ikke starter mastodontprosjekter med prosjekteringstider på 15-20 år, som er villig til å drive med gradvis innovasjon og som uredd utforsker muliggjørende teknologier. Sannheten er at alle næringer er digitale. Om du så driver som taxisjåfør, er frisør, jobber med stålproduksjon eller i butikk – så trenger du digitale bestillingstjenester, -bemanningsløsninger og - betalingsløsninger. Vi har alle, i alle yrker, muligheten til å utnytte konkurransefortrinnet digitalisering gir. Men nå må ord bil til handling, og vi har dårlig tid.

Jeg mener Rana-samfunnet er en stitråkker av natur, og at vi på det værbitte Helgelandskysten i Nord-Norge kan å stå støtt som digitaliseringsfyrtårn for andre. Jeg har selv stått foran andre lands regjeringer, delegasjoner og representanter som nærmest måpte av det et lite knippe mennesker fra en liten industriby langt opp i nord ved polarsirkelen, hadde fått til av digitale offentlige løsninger. Dette var intet annet enn revolusjonerende teknologi, utviklet av ranværinger ved Statens innkrevingssentral, på et tidspunkt da så og si ingen andre offentlige instanser hadde lignende løsninger.

Rana har selskap som TAG sensors som sikrer seg millioner i internasjonal støtte for deres nyskapende teknologi og har potensiale til å radikalt forbedre kvaliteten av varer i forsyningskjeden på tvers av industrier, verden over. Dypt inni et fjell i Rana forvaltes vår nasjons hukommelse og identitet, der Nasjonalbiblioteket får besøk av de beste universitetene i verden for deres arkivløsninger. Helgelandssykehuset var først ut i Norge på å hel-digitalisere sykemeldinger, som gir en tidsbesparelse på over en måned per pasient ifølge NAV. Jeg så den aller første pitchen av The Coring Company, et selskap med en visjon om å være ledende innen grunnundersøkelser ikke bare i verden, men også i verdensrommet. Det begynte som en ide like vanvittig som Hollywoodfilmen Armageddon. I dag er de et solid selskap med banebrytende og anerkjente teknologer. Så har vi industriutfordreren Momek, et selskap startet med en verktøykasse og en pick-up, som nå er klare til å utfordre sin industri med robotiseringsløsninger som ingen har sett før.

Dette er Ranværinger. Ikke store konsulentselskaper i utlandet. De har vært og er best i verden på det de driver med. De er ikke bare litt bedre enn andre. De er verdensmestere. De er eliten. De er eksemplet, standarden til etterfølgelse. Sannheten er at dette er ikke gjort av en person, eller en ildsjel. Alle har bidratt. Kulturen, oppdragelsen, tankesettet og viljen i Rana. Vi trenger mer av dette i fremtiden. Så hva enn du gjør i dag, kjære adoptiv by og innbyggere, vær stolt. For dere er faen meg rå.