Gå til sidens hovedinnhold

Vi står sammen, side om side

Et regnbuefarget stadion ville vært fotballen på sitt fineste. I stedet stilte UEFA seg nok en gang på feil side. Det er ikke den fotballen vi trenger. Den fotballen vi trenger er den som slåss for mangfoldet. Den som har plass til alle. Den som er vår, skriver nyhetsredaktør Kenneth Gabrielsen i Ukeslutt.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg var ikke helt forberedt på hvor mye det skulle bety for meg. Denne første fotballkampen jeg har sett live siden høsten 2019. Her satt jeg, på vei ut av koronapandemien. Kledd for en vinterdag. Som man er når man går på kamp i Tromsø, selv midt på sommeren. Med en overraskende og varmende sol midt imot, måtte jakka kastes ganske raskt og hendene tjenestegjøre som skyggelue. På banen gikk som det ofte går foran øynene på TIL-supportere. Man sitter der og banner over bortedommeren, usympatiske motstandere og grove personlige feil av våre egne som taper kampen for oss. Men det gjorde liksom ikke så mye denne søndagskvelden. Humøret holdt seg oppe. Det var noe med det å være sammen med 2.000 tromsøværinger på Alfheim. Utenkelig for kun kort tid siden. Så vanlig for litt mindre kort tid siden. Ok, så er vi misfornøyde over det som foregår på banen. Men vi er misfornøyde sammen. Vi er et fellesskap. Det var så utrolig godt å kjenne på igjen. La det bare være starten.

Jeg kjente på noe av det samme som tv-seer da Danmark smadret den russiske bjørnen. Fire stød i bamsen, som Ekstra Bladet skrev. Med stjerna Christian Eriksens hjertestans i første kamp som bakteppe, det samholdet laget har vist uten særlig resultater i poengkolonnen. Før nå. Foran et brukbart fylt Parken. Andreas Christensens knallharde skudd, lagets jubel, støtteapparatet som kommer stormende, brølet fra tribunen, ølglassene som man så i bakgrunnen flyvende fra tribunen. Jeg ble rett og slett rørt. For en glede. Vi var røde og vi var vide alle sammen, følte jeg. Fotball kan bare være så utrolig fint. Og etter halvannet år med tomme tribuner, setter man så mye større pris på det. Vi står sammen, side om side.

Fotball har alltid hatt sin styrke der. Det handler om laget. Fotballen har vært folkets. Den har vært for massene. Nå er den i ferd med å fremmedgjøres. Mesterskap som deles ut etter korrupsjon, europeiske cuper hvor lag fra de mindre landene presses i bakgrunnen, dyre kampbilletter, rike onkler. dyre tv-abonnementer. Den dagen fotball er kun for en elite, den dagen er begynnelsen på slutten. Likevel har fotballtoppene, det være seg i FIFA, UEFA, nasjonale forbund eller til og med fotballklubbene selv, i liten grad brydd seg om de som virkelig teller. Supporterne. Folket. Oss.

Det har vært lite å være stolt over som TIL-supporter de senere år. Og de senere år begynner etter hvert å strekke seg over ganske mange, la meg være ærlig på det. Men i vinter svulmet TIL-hjertet skikkelig igjen. Da klubben anført av Tom Høgli gikk hardt ut mot Quatar-VM. TILs styre slo fast at Norge burde boikotte mesterskapet. Plutselig var denne bitte lille klubben i en bitte liten del av verden noe større enn seg selv, noe viktigere enn en borteseier mot Stabæk. Høgli skulle senere som en del av Sven Mollekleivs utvalg delvis snu. Nå var det press og dialog, ikke boikott, som var løsningen. Det var nok avgjørende for å svinge pendelen til det nei til boikott Fotball-Norge dessverre sa sist søndag. Men den bevegelsen som startet med TIL, som kritikerne mente var for lite for sent, spredte bølger ikke bare i Norge, men i en hel verden. Det norske landslagets spede T-skjorteprotester fikk også flere av de større landslagene med seg. Det legges merke til når selv lille TIL er den som sier fra. Det er ikke bare de store som høres. Debatten har handlet for mye om hva som nytter og hva som gir resultater, og for lite om hva som er riktig. Av og til må vi stå opp for det siste.

Da supporterne, de spontane folkelige reaksjonene, fikk veltet storklubbenes vanvittige plan om en superliga, ga det håp. En liga som skulle kaste vrak på 150 års historie, en liga der kun de største og rikeste skulle være med – og der sportslige prestasjoner skulle bety lite. Det var helt uhørt. Men den lille manns veldig synlige og hørbare protester ble for mye. En etter en ble klubbene presset til å snu. Et bevis på at fotballen tross alt ikke er tapt for de den tilhører.

Men det ser ut til at toppene aldri lærer. Da München ville farge stadion i regnbuefargene til kampen mellom Tyskland og Ungarn – et helt nydelig svar på Ungarns nye lov mot å «promotere homoseksualitet og kjønnsskifte» – sa UEFA nei. Fotballen skal ikke være politisk, må vite. Helt blinde for at den avgjørelsen er politisk så det holder. Jeg blir så eitrandes forbannet over Ungarn, som kobler homofili med pedofili og som gjør det unødvendig vanskelig for folk å være seg selv og være glade i noen. Det hører ingen steder hjemme. Et regnbuefarget stadion ville vært fotballen på sitt fineste. I stedet stilte UEFA seg nok en gang på feil side. Det er ikke den fotballen vi trenger. Den fotballen vi trenger er den som slåss for mangfoldet. Den som har plass til alle. Den som er vår.

Det er nok nå. Folk skal heie på de lagene de ønsker. Folk skal spille på det laget de hører hjemme i. Heia fotball. Heia mennesker.

Kommentarer til denne saken