Det er jammen mye vanskeligere å være forelder enn man skulle tro. Det er så mye å tenke på. Så mye å bekymre seg over. Jeg er blant annet redd for at mine barn ikke skal bli inkludert. At de skal havne utenfor på en måte som ikke er selvvalgt, på en måte som de opplever som trist. Men enda verre vil det være om de er på innsiden og ekskluderer noen andre. Da har jeg har feilet noe helt internasjonalt som far. Vi snakker mye om det hjemme. At alle skal inkluderes. At det er et personlig ansvar vi har alle sammen. For viktigere enn å være i den «riktige» gjengen er at alle får være med i en gjeng. Ingen skal være alene uten at de har valgt det selv. Ingen skal føle seg utenfor.

I disse dager, i russetiden, er det mange som føler seg utenfor. Ekskludert. Stengt ute. Som Annika Sjøli som gråtende la ut om sine tunge tanker på TikTok. 17-åringen går bare første året på videregående skole og har to år igjen før hun er russ. Men allerede kjenner hun på det ikke å være inkludert. – Jeg vet ikke om jeg skal være russ lenger, fordi det er ikke noe kjekt å være alene, sier hun til VG. TikTok-videoen har gått land og strand rundt, med flere kjendiser som har vist sin støtte. – Det gjør så vondt ikke å være inkludert i noe, sier hun blant annet i videoen, og kaller russekulturen ekskluderende.

Hun er ikke alene om å føle seg utenfor og ensom. I Skien forteller Linda Follaug, fagkoordinator for helsesykepleierne på de videregående skolene, at hun tror avgangselever dropper å være russ nettopp av den grunn. – Jeg tror enkelte velger å ikke være russ, nettopp fordi de ikke har en gruppe som de hører til. Man er en del av et fellesskap i klasserommet, men mange er nok likevel ensomme. Da kan det være lettere å si at man dropper russetiden, og heller si at man velger å spare penger, sier hun til Telemarks Avis.

Her nord er det kanskje ikke like ille. Ennå i hvert fall. Det gjør det likevel ikke mindre viktig å ha fellesskapet i fokus. Og det er vel i beste fall naivt å tro at problemet ikke eksisterer. Vi skal heller ikke lenger enn til Steinkjer for å finne det som kan beskrives som en ukultur. Trønder-Avisa forteller om mobbing, utestenging og grove personkarakteristikker. Det foretas avstemninger over hvem som skal få være med i russegruppa. – Noe er pill råttent i hele russekulturen, skriver sjefredaktør Sivert Rossing, og oppfordrer både skoleledere, foreldre og ungdommen selv til å ta et oppgjør med det.

Øyvind Breivik, selv lærer ved Polarsirkelen videregående skole, sa det bra i sitt program Fasiten med Breivik og Jensen på Radio Rana Nylig: «Før var det sånn at dere som går i den klassen, dere har fester i lag. Nå er det grupper. Det er alltid 3–4 stykker rundt omkring som ikke får være med. Da ødelegger du 13 års skolegang med det der pisset der.» Han la til: «Jeg kjenner at jeg blir så provosert, du snakker om å sortere mennesker og gjøre det så overtydelig som overhodet mulig.»

Heldigvis kan det synes som russen lokalt er bevisst på det. Som russepresident Tuva Røssvoll sa til Rana Blad: «Å kunne samles, reise, være på arrangementer og ha en normal russetid er deilig. Det er også veldig bra for dem som ikke har så mange å være sammen med, flere er alene nå enn før. Vi anbefaler alle å komme når vi møtes.» Da er i hvert fall signalet at alle er inkludert. Akkurat sånn det skal være.

Men det å være ensom, det ikke å føle seg som en del av noe, er ikke noe som er avgrenset til russetiden. Det kan vi oppleve i alle aldre, i alle faser.

Derfor blir jeg så uendelig glad når det rundt høytider og lignende dukker opp meldinger i sosiale medier om mennesker som åpner sine hjem og inviterer fremmede inn. Nå når nasjonaldagen nærmer seg har fire studievenninner invitert til å feire 17. mai sammen med dem. Susann Bøe Kleive (26) fra Kleive i Molde kommune, Celine Ellefsen (22) fra Tønsberg, Guro Kløvrud Skaug (23) fra Nittedal og Pauline Grønfjell (22) fra Mo fortjener applaus for sitt initiativ.

– Jeg synes det er veldig bra at folk tør å sende melding. Jeg tror det kan sitte langt inne for noen å gjøre det. Det er trist å se at noen kanskje hadde sittet alene på 17. mai om de ikke hadde sett innlegget vårt, sier Kleive til Rana Blad.

«Kan vi ikke alle sammen bare være vænna» er blitt noe av et mantra for meg. Det å være en del av en gjeng, en del av en flokk, er helt grunnleggende for oss mennesker. Vi er mer eller mindre avhengige av det selv, og da er det vår fordømte plikt å gjøre det vi kan for at også andre er med. Vi må slå pasningen til den dårligste på laget selv om sjansen er større for at han mister ballen enn stjerna på laget. Vi må ta den telefonen, vi må sende den invitasjonen. Vi må gi den klemmen, stille det spørsmålet. Vi må passe på at alle som vil er i gruppa. Da har vi gjort jobben. Da er vi en lagspiller. Og de er de viktigste.