Lettelse, skuffelse og ettertanke

Det ble få jubelscener mandag 27. januar. Lettelse iblandet skuffelse og mye ettertanke er nok den mest presise beskrivelsen av våre følelser i timene etter sykehus-vedtaket.

Når lange og krevende politiske prosesser skal landes, rører det seg mange følelser hos alle involverte. Kommer det overraskelser? Blir det noen tydelige vinnere og noen like tydelige tapere? Skjer det noe helt uforutsett etter at statsråden har brukt tid på saken?

Etter vårt syn finnes det en gruppe på Helgeland som faktisk kan utnevnes til vinnere. Den viktigste målgruppen for all norsk helsepolitikk: Pasientene.

Samlende løsninger

For med to sykehus i langstrakte Helgeland kan hele regionen, både den sørlige og nordlige delen av regionen, glede seg over nærhet til sykehus og akutt-tilbud. Heldigvis lyttet beslutningstakerne til de av oss som søkte helhetlige og samlende løsninger.

Alle som er glade i sykehuset vårt kan endelig kjenne lettelse over at enhver tvil om fremtiden til sykehuset i Mo i Rana er ryddet av veien. Kreftene som har forsøkt å legge ned sykehuset, ble ikke hørt.

Rana og Nord-Helgeland skal fortsatt ha et sykehus. Et fullverdig sykehus med akutt, føde og ortopedi. Vi blir det eneste sykehuset med full akuttkirurgisk beredskap på Helgeland.

Vi håper og tror lokalsamfunnet i Sandnessjøen kjenner på den samme lettelsen. I sum vil disse to sykehusene sikre hele regionen gode helsetjenester og god akuttberedskap.

Mandagen ga altså en form for lettelse. Men det var iblandet en skuffelse. Vi ble svært overrasket da styret i Helse Nord like før jul plutselig og helt uten utredning i sitt vedtak forslo å flytte ledelsen i helseforetaket fra Rana til Alstahaug. Vi håpet statsrådens vedtak ville omhandle sykehusstrukturen, og at han ville henvise vurderinger av hvor ledelse og andre funksjoner skulle ligge til konseptfasen prosjektet nå skal inn i.

Det gjorde han dessverre ikke. Vi er bekymret for at Helgeland vil miste nøkkelkompetanse. Vi er skuffet på vegne av de ansatte. Og vi er spørrende til om det vil være mulig å rekruttere til disse stillingene i årene framover.

Tid for ettertanke

Det var altså de to følelsene – skuffelse og lettelse. Så til den tredje: Ettertanke.

Det har vært med stigende undring vi har fulgt de 12 kommunene på Sør-Helgelands kamp mot sykehuset på Nord-Helgeland. Det er ikke ofte et lokalsamfunn opplever at nabokommuner samler seg og går i direkte angrep på arbeidsplasser og institusjoner i en annen nabokommune.

Denne alliansen ville sentralisere alle tilbud inn i ett sykehus i sør. De var svært tydelige på at de ville legge ned sykehuset i Rana. Stikk i strid med faglige råd.

Var det virkelig noen som trodde eller mente at Rana kommune passivt skulle sitte å se på dette, og at et sykehus med 78 års historie skulle nedlegges?

I denne situasjonen ble det vår oppgave å kjempe for sykehuset i Rana. Og for gode fremtidsrettede løsninger i hele regionen. Selvsagt har det vært vår jobb å stå i fremste rekke for dette.

Vi har hver dag kjempet for vårt sykehus, men vi har ikke gjort det alene. Ansatte, brukerrepresentanter og ikke minst innbyggerne har sagt nei, nei og nei til ønsket om å legge ned sykehuset vårt.

Vi vil også gi ros til ledelsen ved Helgelandsykehuset anført av Hulda Gunnlaugsdottir. I et svært krevende landskap med sterke meninger, har hun framstått som balansert, trygg og opptatt av å gi hele Helgeland gode og langsiktige løsninger.

Helgeland trenger et vekstsenter

Nå er selve sykehuslokaliseringen tilbakelagt. Vi er naturligvis klar for å forbedre samarbeidet på Helgeland. Likevel tror vi at noen premisser må være på plass for framtiden:

Nord-Norges tredje største by kan ikke sitte å se på at noen prøver å legge ned vitale deler av vår samfunnsstruktur. Vi har den samme legitime rett til å kjempe for våre goder som alle andre norske byer og lokalsamfunn.

Helgeland trenger vekstsentre for å snu nedgangen i folketallet. I perioden 2000-2019 gikk folketallet på Helgeland ned med 482 personer.

Uten veksten i Rana ville nedgangen vært på 1 542 personer.

I samme periode økte folketallet i Norge med nær en million.

Både stat og fylkeskommune er opptatt av å skape regionale vekstmotorer. Rana har ambisjoner som vekstmotor, med en av Norges lendende industriparker og nyetableringer, blant annet utvikling av en stor batterifabrikk.

Kommunen har muskler til å følge opp vekstambisjonen, blant annet ved å sette inn mye ressurser på å gi regionen et moderne flytilbud.

Uten sykehus er det ikke mulig å ta rollen som en vekstmotor, som trekker til seg folk og kapital i stort omfang, som sørger for at vi blir flere nordlendinger, og ikke færre.

Og omvendt gjør en by i vekst, med et mangfoldig arbeidsmarked, det lettere å rekruttere både lokalt og fra andre steder til sykehuset, for eks. jobb til to.

Rana kommune har vekstambisjoner og vil, i likhet med andre norske kommuner, kjempe for nyetableringer i næringslivet og videre vekst for en av Norges ledende industriparker.

Rana kommune vil ikke kjempe for å legge ned offentlig virksomhet andre steder på Helgeland. Vi ønsker bare å beholde de regionale og statlige arbeidsplassene vi har. Veksten ønsker vi primært skal komme gjennom et vitalt næringsliv.

Mo i Rana og Nord-Helgeland skal fortsatt ha et sykehus. Vi mener vi har deltatt i debatten med en tydelig Rana-stemme, men samtidig uten å snakke ned andre, og med regionens beste for øyet.

Det virker som Helseministeren mener det samme når han sier: «Rana har hele tida vært tydelig på at det skulle være to sykehus på Helgeland. Det synes jeg er imponerende, fordi det betyr at det har sett hele Helgeland sitt behov, og ikke bare sitt eget».

Med det som utgangspunkt skal vi følge den kommende konseptfasen. De løsningene som velges må sikre gode løsninger til hele befolkningen. Fremtidsrettede løsninger som er økonomisk bærekraftige.

Takk til ansatte, pasienter, pårørende og innbyggere for at dere sto opp for sykehuset vårt.

Geir Waage, ordfører
Anita Sollie, varaordfører