Minneord over Arne Birger Danielsen

Minneord til Arne Birger Danielsen. I dag, 22.august, er det akkurat 1 år siden beskjeden kom om at vår kjære pappa var død. Pappa hadde tatt kveld som vanlig, med mange planer om hva morgendagen skulle inneholde. På ettermiddagen hadde han prøvd om motorsaga virka til høstens skogsarbeid og han hadde også lagt fram utstyr til den årlige turen i tyttebærskogen. Pappa sa god natt til mamma og han ga henne en godnattklem. Neste morgen da mamma skulle vekke han, var han ikke lenger hos oss. Ingen er vel forberedt på døden, det er ikke en velkommen gjest. Å oppleve å få en slik beskjed, at noen som står en nær og er så kjær, er borte fra denne verden er både vondt og trist. Dette året som er gått siden pappa så brått døde, har vært et rart år. Det har det vært både tungt og trist å skulle forsone seg med at vi aldri skal få se og snakke med han mere. Minnene er så uendelig mange og vi er så glade for at han, og mamma ga oss de minnene. Minner fra alle turene som vi døtrene ble tatt med på, turer blant annet i både vedskogen og tyttebærlia. Senere ble både svigersønner og barnebarn/oldebarn også deltagere på disse årlige turene og minnene er mange og gode å tenke på. I det daglige var pappa tilstedeværende, både som ektemann, far, svigerfar, bestefar og oldefar. Hvis det hadde gått mange dager uten at han hadde hørt fra noen av oss, kom telefonen med spørsmålet: «Ikke for å mas på dokk, men eg må bærre hør korsn dokk har det:» Pappa var ikke en mann av store ord men det var tydelig hva han mente og sto for. Vi var aldri i tvil om hvilket livssyn han hadde og hva han ønsket for oss alle i familien. Han var den vi alle kunne søke råd hos når noe skulle gjøres. Han så løsninger på så mangt og han likte å ha et ord med i laget når noe skulle gjøres. I de siste årene var det litt vanskelig for pappa at helsa begynte å skrante og at han ikke var like sprek til beins som han hadde vært, for det satte begrensninger for mye praktisk arbeid. Men å bistå med gode råd, det kunne han. At helsa begynte å skrante var noe som pappa ikke helt hadde forsonet seg med. Han hadde ikke ønsket å bli avhengig av hjelp. Da noen foreslo bare få dager før han døde, at han og mamma skulle få en lettstelt leilighet, hadde han sagt at «eg trur nu eg blir her til de bær meg ut». Hvem hadde trodd at det skulle skje så fort. Pappa fikk det «ønsket» oppfylt: han fikk en stille og rolig utgang på livet og han fikk dø i det huset/heimen han selv hadde bygget og skapt en familie. Dette året har vi alle fått merke hvor tilstede pappa var i livene våre og savnet har vært, og er stort. Vi savner de daglige samtalene med han, savner å se han komme på besøk, savner å spørre han om praktiske råd, savner hjelpen hans, savner å få gitt han en klem, savner å se han i godstolen i stua og ikke minst savner vi omsorgen hans for oss alle. Kjære pappa, vi savner deg så. Men vi vet at kjærlighetens pris er nettopp savnet. Vi er så uendelig glad for alle de gode minnene du ga oss. Du vil aldri bli glemt. Og en dag skal vi møtes igjen. Halfrid, Wivian, Rigmor og Ingrid Beate.

    DEL
{{score.total_count}}
Minneord over Herlof Storvoll, han Far.
Minneord over Herlof Storvoll, han Far.
Minneord over Karsten Olai Kråkstad
Minneord over Karsten Olai Kråkstad
Minneord over Guttorm Olai Guttormsen
Minneord over Guttorm Olai Guttormsen
Minneord over Gaute Gregusson
Minneord over Gaute Gregusson
Minneord over Thor Ove Ernstsen og Karin Elisabeth Ernstsen
Minneord over Thor Ove Ernstsen og Karin Elisabeth Ernstsen
Minneord over Edna Thomassen
Minneord over Edna Thomassen
Minneord over Sussi Hansen
Minneord over Sussi Hansen
Minneord over Torstein Sakshaug
Minneord over Torstein Sakshaug
Minneord over Arne Birger Danielsen
Minneord over Arne Birger Danielsen
Minneord over Karoline Magnussen Helgesen
Minneord over Karoline Magnussen Helgesen
Minneord over Lillian Barstad
Minneord over Lillian Barstad